“I've seen things you people wouldn't believe. Attack ships on fire off the shoulder of Orion. I watched C-beams glitter in the dark near the Tannhäuser Gate. All those moments will be lost in time, like tears in rain. Time to die.” Sitatet ovenfor tilhører skuespiller Rutger Hauer sin replikk i avslutningsscenen som replikant/android Roy Batty i sci-fi klassikeren «Blade Runner» av Ridley Scott (1982), basert på romanen «Do androids dream of electric sheep?» av forfatteren Philip K. Dick. Filmen skulle i tiår fremover sette standarden rundt kunstig intelligens – KI - i filmformatet. I tillegg definerte filmen det som kalles cyber punk: avansert teknologi ikledd skitne remedier og handlinger som ofte finner sted i dystopiske, urbane megabyer. Men hverken skulderen til stjernebildet Orion eller Tannhäuser er i umiddelbar rekkevidde for menneskeheten, flerfoldige lysår unna. Så hvordan kunne replikanten Batty ha et levende minne om dette? Her kommer vi inn til filmens kjerne; planting av kunstige minner i kunstig intelligens. «Du er hva du har blitt … vel, født med/programmert med». Batty stakkars, han fikk på et stadium en åpenbaring om sin tilblivelse, og overtrådte grensene for å kreve mer fra sin Skaper. Filmen Blade Runner parallellforskjøv forholdet Gud-menneske til Menneske-maskin. Rutger Hauer som replikanten Roy Batty i filmen "Blade Runner" Foto: The Verge We are the robots Men hva er kunstig intelligens? Ifølge Store Norske Leksikon er det «informasjonsteknologi som justerer sin egen aktivitet og derfor tilsynelatende framstår som intelligent.» I dette inngår såkalt maskinlæring. Tilsynelatende, javel? Når jeg ser hva algoritmene til Facebook eller andre SoMe serverer meg i feeden, virker det helt klart som det er en plan bak dette. Og jeg er slettes ikke sikker på om jeg liker den planen, eller om jeg på noen måte kan kontrollere dette. Hvis vi går tilbake til kulturfeltet og science fiction verdenen, operer man her ofte med tre kategorier: Roboter, kyborger og androider. Roboter kjenner vi fra mange tiår tilbake, hos så vel japanske som tyske bilfabrikker der roboter både setter sammen deler og lakkerer biler på samlebåndet. Begrepet robot kommer fra tsjekkisk; robotnik, ‘arbeider’, ‘slave (smak litt på den). Men dette er som programmerte bokser som bare skal utføre en automatisert, konkret handling – ikke noe slinger i valsen der i gården. Og når du på 70-tallet satt der med en Casio eller HP kalkulator med lysende grønt display og lot denne gjøre enkle utregninger istedenfor å ty til penn, papir og gammel hoderegning fra barneskolen – da tok du KI i bruk – men det var tross alt du som hadde kontroll over både variabler og input. Kyborger er mer som hybrider av menneske og maskindeler, et billedlig eksempel her er kunstige armer for mennesker som har gjennomgått amputasjoner. Nevrale nettverk og samhandling mellom menneskehjernen og digitale ressurser er et innovasjonsområde der vi vel også bare så vidt har sett begynnelsen. Det finnes folk som har fått implementert kamera i hodet som gir nye fargeinntrykk direkte inn i hjernen. Kanskje blir det en dag i fremtiden slutt på at det finnes blinde. Androider er definert som kunstige mennesker eller roboter som virker overbevisende humanoide (både i fysisk utseende og oppførsel), og her er de fire replikantene på rømmen i «Blade Runner»; Roy, Pris, Leon og Zhora gode eksempler. Her kan det være nærliggende å filosofere over en sammenligning med de fire apostlene fra Bibelen, men den tråden overlater jeg til andre å forfølge. Å konstruere androider er kanskje det som er mest sci-fi i dag, men man skal ikke undervurdere den kombinerte kraften av menneskets urdrifter og innovasjon: i USA finnes det i dag «bordeller» der man kan bestille en «hyggestund» med humanoider i kroppsstørrelse, med kunstig hud og attributter så nært mulig det levende som det er mulig å lage, og som ikke minst kan holde gående en dialog – til en viss utstrekning da. Pris, spilt av Daryl Hannah, hadde en slik rolle i «Blade Runner». Det er samme regla om igjen: det er sexindustrien som er mest innovativ; som populariserte internett, introduserte nettbetaling og videostrømming, og tok skrittet videre (unnskyld for assosiasjonen her) med nye muligheter innen VR – virtual reality. Men hvor stor forskjell er det egentlig mellom menneskesjelen og kunstig intelligens? Vi blir født til denne verdenen med et sett DNA, og ellers blir livet bestemt av miljøet: foreldres bidrag til oppdragelsen, samhandling med eventuelle søsken, skolegang, venner, partnere.. Er ikke dette en form for programmering? Hvor mye fri vilje har vi egentlig til disposisjon? Elektronika-pionerene i tyske Kraftwerk setter fingeren nettopp på dette med låtene Die Mensch-Maschine/The Man-Machine, og ikke minst The Robots. Man kan lese det som «WE are the robots», altså det er vi mennesker som er slavene - de programmerte - ikke maskinene. The ghost in the machine Overskriften her er også hentet fra kulturen, som tittel på bandet The Police sitt album fra 1981 og Arthur Koestlers roman fra 1967. Så vi har kommet til det nivået i 2023 at KI skriver skolestiler med ChatGPT, at ny musikk laget av KI kan dukke opp hos Spotify, at KI kan genere dikt – og billedkunst. Hva gjør vi med dette, og hvordan skal vi forholde oss til det? For over 20 år siden startet jeg med å lage digital kunst, i Norge var det vel stort sett bare Marianne Heske bortsett fra meg som drev med dette. Var ikke fritt for at det ble like mange spørsmålstegn som utropstegn, nivået av skepsis var høyt. «Åja, du bruker datamaskinen, det kan vel alle gjøre..» Jeg pleide å konfrontere kritikerne ved å spørre om de eide en PC? «Ja selvfølgelig.» Og du har kanskje Word installert? «Joda, har det.» Så fint, da kan du jo bli forfatter? Pleide å bli stille etter det….. Kunsthistorien rommer mange hendelser der ny teknologi har blitt tatt i bruk av kunstnere. En av mine store forbilder, David Hockney, har skrevet bok om hvordan kunstnere i renessansen tok i bruk optiske hjelpemidler blant annet for å få perspektivet på plass. Og Andy Warhol fikk mye pepper for å ta en industriell fremstilling, silketrykket, i bruk for å skape bilder. Og det var så sent som på 60-tallet. Slik ser jeg ser det, er problemstillingen todelt slik det har vært i århundrer, og uavhengig av teknologi: Å skape en idé og å gjennomføre det håndverksmessig. Er det ikke semantisk sett en merksnodig sammenheng her: vi snakker om KUNST og KUNSTig? Finnes det egentlig noen objektiv virkelighet? Nei! Et hvert individs virkelighetsoppfatning er rett fram subjektivt, og dypest sett betinget av individets programmering, samt individets plassering i tid og rom. Jeg frykter ikke KI, frykter ikke at noen skapende utøvere skal bli arbeidsledige på bekostning av maskinene, men jeg kan la meg irritere grenseløst av støyen dette vil medføre – irritasjonen går da på publikums manglende evne til å differensiere mht. utførelse. Her vil jeg tro jeg har mange allierte innen alle kulturfelt, det være seg musikk eller billedkunst. Kanskje vi må investere mer tid på formidling, og faktisk fortelle hva det innebærer å gjennomføre et kunstverk fysisk fra idé til ferdigstillelse. Jeg har så vidt testet bruk av KI til å lage bilder, med et simpelt program kalt DALL-E. Input fra meg var: «en astronaut som rir på en enhjørning i en ørken foran en turkisfarget himmel». Dette ble resultatet: Det er jo mer enn tydelig at KI her baserer seg på eksisterende billedmateriale, hentet fra nettet. Resultatet er greit nok, men ikke mer enn det. Det sies at de siste fem årene har produsert mer skriftlig innhold – også tilgjengelig på nettet – enn de foregående 2000 årene samlet. Hvis det er noe som skulle bekymre meg når det gjelder kunstig intelligens, så er det at KI over det hele blir matet med algoritmer som innebærer kansellering, og dermed innskrenkning av ytringsfriheten – her må vi alle være på vakt! Det ville jo heller ikke være bra om en type Skynet – kjent fra «Terminator»-filmene – skulle ta over kontrollen på rattet, men føler at nattesøvnen ikke er truet når en innovatør som Elon Musk – som jo er i frontlinjen for utvikling av KI – samtidig advarer mot alle mulige konsekvenser om det skulle nå så langt. Så lenge menneskeheten vil ha adgang til den røde, store «Avbryt»-knappen burde vi være sikre. Jeg har for øvrig også nevnt vår digitale tilstedeværelse i mitt credo: Kai Mørk Mortensen | NFUK Vår verden er ikke bare åndelig og materialistisk, men også digital. En konstant strøm av informasjon, digitale biter av nuller og ettall. Det som ikke er og det som er, unnfangelse og død. Strekkoder er ikke bare produkter, det er oss på reise rundt på kloden. Og når det gjelder oss kunstnere og kulturutøvere; «We will be back!» Mer plukk fra interweben der KI har skapt oppmerksomhet: Deltaker brukte KI til å vinne Sony World Photo Award, men fraskrev seg premien: Sony World Photography Award 2023: Winner refuses award after revealing AI creation - BBC News Peter Gabriel inviterer KI-skapere til å lage nye musikkvideoer basert på hans musikk: DiffuseTogether AI video contest launches today - PeterGabriel.com Arnold Schwarzenegger, The Terminator
Foto: Pinterest
0 Comments
Leave a Reply. |
siste nyttHer legges fortløpende ut nye bilder, info om utstillinger, ispedd noen tanker rundt kunst & bilder nå og da. Arkiv
November 2023
kategorier
All
Categories
All
|